Siri Halle

Siri Halle / Kurs trening og skikurs / Lille Paradis / Vakre Varna / Sporet fanger / Comebacket på ski / Min verden / Galleri / Sang

Siri Halle
* CV
* Artikkelarkiv
* Kontakt

Skikurs
* Trening for din bedrift hele året
* Skikurs for vinteren
* Støtt samtidig Right To Play

Bulgaria
* Hvorfor jeg valgte Bulgaria
* Vakre Varna
* Leiligheten "Lille Paradis"
* Utflukter fra Varna
* Bulgaria Linker

Boken "Sporet fanger"
* Artikler om Sporet fanger
* Kjøpe boken Sporet fanger

Tema
* Foredrag og kurs
* Galleri - mine malerier
* Jeg synger på urdu
* Fra studio i Pakistan
* Dramatisk havseilas

Ski
* Hvorfor jeg valgte comeback
* Rar åpenbaring i skiklisteret
* Treningsøkt i Jerusalem
* World Cup i Davos - 14 år etter
* Resultater

Min verden der ute
* Pakistan
* Palestina
* Malawi
* Sør-Korea

Pakistan

Aa reise alene i et muslimsk land er alltid en utrolig fin opplevelse. Med de naturlige forholdsregler og et aapent sinn er eventyret der for mine foetter! Dette er fra en reise i Mai 07 (før jeg flyttet til Islamabad).

Karachi 6. mai 2007

Jeg ankom i gaar. sent. Jeg hadde ringt hotellet og sagt at jeg kom alene og spurte om de kunne plukke meg opp paa flyplassen.

Der var jeg. I Karachi! Tenk saa kult! - jeg er i Karachi - jeg har ikke engang vaert i Pakistan foer. Jeg har reist i nabolandene Iran (fantastisk!) og India (ikke saa fantastisk), men Pakistan har jeg aldri vaert. Ikke nok med det, men jeg er i Karachi, og det er bare ekstra kult. Den pulserende, proppa, storbyen. Kaos. Og jeg digger kaos rundt meg. Jeg er for lite kaotisk innimeg, saa jeg maa ha det rundt meg, ellers blir det kjedelig. Kaos gir gloed.

Paa plass i resepsjonen. Alle staar til tjeneste. Jeg arrangerer opp og ned i mente. Jeg skal i moete paa den andre, og "bedre", siden av byen. Jeg skal hit og dit og overalt. Jeg faar med meg en gentleman (naar jeg er utenfor Norge kaller jeg nesten alle menn for gentlemen, selv nordmenn!). Saa sover jeg skjoennhets soevnen min selv med jet-lag den verste veien.

Om morgenen er jeg fit. Jeg er saann a-menneske. Selv i Pakistan. Jeg hover i meg kylling i chili og off er vi. Abdil og jeg. Foerst inn foerste gate. Kaos. Fantastisk! Varme smil. Hompetidump og saa ut paa veien til moete hos Transparency International (TI)Pakistan. TI finner vi i mange land, ogsa i Norge. Der kjenner vi dem fra aa arrangere konferanser og gi korrupsjonsbekjempelse et ansikt naar stor korrupsjon blir avsloert. I Pakistan er forholdene ikke akkurat de samme. TI her maa jobbe med myndighetene for aa gjoere en forskjell. De viser at det nytter og de viser meg engasjementet i befolkningen. Tegninger av graadige hender som stjeler de store fruktene av livets tre. Vi, dvs styreleder, administrerende og jeg diskuterer i det lange og brede. Svetten pipler. Det er over 40 grader og fuktig i Karachi. Viften er paa iallfall. Stakkars Abdil uti bilen. Naar moetet er over blir reisefoelget mitt stoerre. En ung dame blir med for hun vil foelge meg. Saann er de. De er saa utrolig gjestfrie. Saa sitter vi to damene bak i bilen. Hun i rosa og jeg i oransje. Hun er utrolig soet og vakker og yndig og nysgjerrig. Vi drar paa marked og kjoepslaar om hverandre, vi drar i museer (uten air con), vi drar paa baat tur. Ja baattur. Motoren holdt ut havnen. Men vi seilte. Fiskebaater kan ogsaa seile. Hvis de maa. Vi seilte forbi kontainer havner og forbi mange andre fiskebaater og badende fiskere (vannet er ikke rent!) og saa forbi tre slitne vrak som stakk opp av sjoen (litt som i en skummel film). De maa ha krasja og oops bang rett ned alle tre. Jeg foeler meg egentlig veldig veldig trygg i Pakistan fordi alle passer paa meg, men akkurat ved de sunkne skipene ble jeg litt redd. De var skumle.

Vi dro videre, saa paa u-baater (paa land!) og klokken ble fem og venninnen min skulle hjem. Hun ba meg med paa te. Det er alltid hyggelig aa bli bedt med paa te i muslimske land. Te i det foerst rommet. I stuen. Det er en aere. Men det er enda stoerre aere aa komme lenger inn. Foerst drikker vi juice i stuen. Naar teen kommer med lillesoesteren, saa blir jeg invitert paa soverommet. I Pakistan er det kvinnenes oppholdsrom. Jeg visste jo det, saa det var ikke saa rart. Bare veldig hyggelig. Vi slenger oss paa sengen og prater om gutter. Gutter i Pakistan og i Norge og livet i Pakistan og i Norge. Hun forteller at hun har lyst til aa jobbe for kvinner. Jeg oppmuntrer henne. Jeg forteller at jeg skal til den store kvinneorganisasjonen i Lahore i morgen. Men jeg vet jo ogsaa at hun "boer" gifte seg. Foreldre i Pakistan er veldig opptatt av det. Etter det er det ofte vanskelig for da maa hun jo ta seg av svigerforeldre og alt det der. Men hun har hap.

Abdil venter paa meg naar jeg kommer ut. Jeg fikk en liten blomsterbukett av venninnen min, og saa er vi videre. Det er ikke saa lenge igjen av dagen. Vi drar til Clifton. Det er Aker Brygge i Karachi. Det er en strand. Det er flott fra avstand og det er fint, men stranden er av sort gjoerme, ikke sand, og det er veldig skittent. Abdil har ikke vaert her siden han var liten. Han husker bare soeppelet. Vi gaar hele stranden, og mens vi gaar saa forteller han om sine droemmer. Han har mistet sine foreldre, og naa er det han som forsoerger seg selv og lille soesteren. Store soesteren er giftet saa hun klarer seg. Lillesoesteren er 18. Naaer hun er giftet saa vil han ut i den store verden. Vi snakker om droemmene hans. Hvordan han kan forfoelge dem og ta vare paa soesteren sin. Saa faar jeg en cola, med sugeroer paa vei til bilen. Det er en hyggelig stemning i Karachi.

Før jeg drar hjem vil jeg se gravene til Zaratustraene. Det er en liten persisk minoritet som er zaratustraer. Jeg besoekte et slikt sted i Iran, i Yazd. Det var helt for seg selv. En far viste meg stedet. Doetrene hans er i Canada og studerer. De maa faa muligheten. Vi har det bra her, sier han, vi var her foer pakistanerne saa de aksepterer oss, og vi er ikke involvert i politikk og da gaar det bra.

Det er fantastisk og naa er jeg sliten og naa skal jeg sove litt. Jeg maa opp kl 05.45 i morgen. Det er kvart paa to pa natten norsk tid. Jeg skal til Lahore!

Lahore og Islamabad
Mai 2007

Siden sist har jeg reist videre. Fra Karachi til Lahore, fra Lahore til Islamabad. Hver by jeg kommer til møter jeg hyggelige mennesker som galeider meg. Du føler deg litt som en slags æresgjest som turist i Pakistan. I jobbsammenheng så er det lett sånn fordi jeg representerer Norge og pengene til bistands-prosjektene deres. Men ellers også, der jeg har tatt av meg jobb antrekket.

Nå er jeg i Islamabad, midt inni ambassademiljøet. Jeg trives inni og utenfor. Det er som regel sånn og det er best sånn, synes jeg.

Jeg ble forresten dårlig i Lahore. Jeg prøver å være litt forsiktig med maten, men jeg vil jo ikke avvise helt, iallfall ikke når det ser bra ut iallfall. Herregud, jeg lærer aldri! Så blir jeg dårlig nesten hver gang jeg reiser og tilbringer 2 dager i sengen med en kropp helt vrengt for næring.

Lahore var fantastisk! Ikke så crazy som Karachi. Karachi har mer puls, mer undergrundsliv, mer alt. Men Lahore er en by med mye fordums og nåtids storhet. Moskeen, som ofte vises på TV når det er bilder fra Pakistan, den er enorm, men den er uendelig vakker! Jeg synes den er vakrere en Taj Mahal i India. Men det er nå min mening. Så er det også "mykere" følelse i Pakistan. Folk gribber ikke etter pengene, de maser ikke, men de er vennlig interesserte. Det er drit fint sånn.

Nå har jeg vært på møte på ambassaden og my mission i Pakistan er completed. Jeg skulle hjem med fly i morgen tidlig. Jeg må reise verden rundt. Men venter jeg èn dag så kommer jeg rett hjem! Jeg tror Islamabad og New York er de eneste stedene i verden utenom Europa der man kan fly rett hjem. Ingen mellomlanding - fantastisk!

Eid feiring i Pakistan
Oktober 2007

Her er en stemningsrapport fra Eidfeiring med en pakistansk familie i Islamabad

Etter en hel måned med faste - uten mat, drikke, sex eller noen former for nytelse fra soloppgang til solnedgang - er det feiring tre dager til ende.

Jeg ble bedt med opp til landsbyen som ligger ved foten av Margala hills, like ved ambassaden. Det var familien til sjåføren min som inviterte. Abid heter sjåføren min, og broren hans heter Sajid.

Den siste tiden har Sajid kjørt meg for Adid har ikke vært utenfor moskeen i 10 dager. Bare bedt, og så spist litt på natten. Abid har alltid en ro og så er han litt sånn hengiven. Når han ser på meg føler jeg at han er glad.

Jeg er i midte bak. Abid, sjåføren min ved siden av, i finstasen.

I dag er det også Sajid som henter meg, og han er ikke som Abid. Sajid kan faktisk litt engelsk, men han maser veldig. I dag har han en helt ny kjortel på seg. Den er grå og helt strøket, med noen broderier i kragen. Han er veldig stolt. Han går ut av bilen når han kommer til gjestehuset der jeg bor. "Hello" sier han "Asalam Aleikum" sier jeg, og legger på "Happy Eid!!" mens jeg hopper inn i bilen, den bitte lille trange, skranglete bilen. Så kjører vi avsted, han med hode nesten helt i taket, og stolt som en hane, det er eid og han henter fornemme gjester. "You happy?" (han spør alltid samme spørsmål, samme to ord, samme entusiasme). "yes, I'm happy - you happy?" spør jeg tilbake. "Yes, very happy!" "My brother today" sier han og peker i retning av landsbyen, og jeg skjønner at han er tilbake etter 10 dager i moskeen. Det blir fint å møte Abid igjen, tenker jeg. Fint, på en hyggelig måte.

Det bygges en stor port ved inngangen til landsbyen. Sajid peker "Beautiful!". Alt søppelet ser ikke han, og da ser ikke jeg det heller. Nå når jeg skriver, sitter jeg å lurer på om det faktisk var borte for anledningen.

Vi parkerer rett innenfor porten. Der står Abid sammen med vennene sine. De er lent inntil en lastebil. En sånn som er malt som et eneste stort kunstverk. Her er hver lastebil et vakkert syn. Synd de ikke får kjøre i byen mens det er dagslys. Abid kommer meg i møte. Alle smiler. Abid har opplevd en slags renselse, jeg ser det på han. Så har han også på seg en ny, strøket kjortel. Jeg går med Abid opp til familien hans.

Jeg har med en drage, som jeg kjøpte i Indonesia for et par uker siden. Håper det kan passe, kjenner at jeg er litt usikker på om det var en bra ting å ha med seg. Jeg tok også med kamera, for forrige gang jeg var hos dem ga jeg dem et album. De elsker bilder fra høytider. Her er de mer som indere enn som arabere. De er pakistanere. Bilder er helt greit her i Islamabad.

Jeg er æresgjest, og synes det er litt snålt, men det er egentlig helt fint. Alles oppmerksomhet er rettet mot meg, og jeg skal håndtere det på en måte som gjør at det blir en fin feiring. Det er en fetter av Sajid og Abid som kan engelsk. Det gjør det lettere. Kusinen jeg snakket mye med sist, hun som fryktet at hun måtte gifte seg med en fetter, hun som var lærer og hadde planer, satt nå og sa veldig lite, og jeg ante at drømmene hennes var knust. Så da var det egentlig bare en aktiv engelsk talende, så jeg brukte de få ordene på urdu jeg kunne, litt sånn helt elimentære ord, og mens jeg sitter og lager rare ord, kommer Abid inn. Det var bare han som manglet, alle de andre var der jeg nå var blitt galeidet. Tror vi var rundt 10. Abid setter seg ved siden av meg, og det er litt sånn følelse av at vi skulle sitte sammen uten at det var formelt sånn. Han er i slaget nå, og han kan noen ord engelsk. Så han peker på en liten jente på skulderene til en mann og sier "she is your father" til meg og peker på han som kan engelsk, mens han er litt spent på om det ble riktig. Vi som skjønner det begynner å le og fetter'n oversetter feilen. Abid skulle si at hun var datter av han (fetteren). Nå prøver flere litt gloser og det blir bare tull. Herlig stemning. Jeg får henna maling. Så viser Abid meg rundt.

kjøkkenkroken, som du ser på bildet (han ler for han synes det er litt vel moro å vise meg rundt i et hjem som han regner med at er litt annerledes enn jeg er vant med i Norge, men det synes han egentlig er litt moro), og så dro vi og kikket på noen noen kuer og vi gikk en liten gjeng og slundret rundt...
Jeg var der hele søndagen nesten, helt til jeg skulle til ambassadøren, til residensen. Det var også hyggelig:-)