Siri Halle

Siri Halle / Kurs trening og skikurs / Lille Paradis / Vakre Varna / Sporet fanger / Comebacket på ski / Min verden / Galleri / Sang

Malawi

Siri Halle
* CV
* Artikkelarkiv
* Kontakt

Skikurs
* Trening for din bedrift hele året
* Skikurs for vinteren
* Støtt samtidig Right To Play

Bulgaria
* Hvorfor jeg valgte Bulgaria
* Vakre Varna
* Leiligheten "Lille Paradis"
* Utflukter fra Varna
* Bulgaria Linker

Boken "Sporet fanger"
* Artikler om Sporet fanger
* Kjøpe boken Sporet fanger

Tema
* Foredrag og kurs
* Galleri - mine malerier
* Jeg synger på urdu
* Fra studio i Pakistan
* Dramatisk havseilas

Ski
* Hvorfor jeg valgte comeback
* Rar åpenbaring i skiklisteret
* Treningsøkt i Jerusalem
* World Cup i Davos - 14 år etter
* Resultater

Min verden der ute
* Pakistan
* Palestina
* Malawi
* Sør-Korea

 

Malawi
"Nesten til Nacala". Reiseskildring fra en umulig, men forlokkende togreise fra Malawi til det indiske Hav. Borgerkrig i Mosambik ødela for Malawis tilgang til havet - til verdensmarkedet, og toglinjen er ikke helt på skinner ennå..


Litt start-info om Malawi
Hvor: Inneklemt mellom Tanzania, Zambia og Mosambik
Hovedstad: Lilongwe
Hva gjorde jeg: Jeg jobbet ved ambassaden
Når: nov-02 til mars-03
Språk: Engelsk og Chichewa
Reisemål: Ja! Fantastisk. Virkelig midt i Afrika. Få turister. Reis til: Malawisjøen, våtområdene i sør, fjellene i sør, høyslettene i nord. En av afrikas aller flotteste (og minst besøkte) safari område ligger rett over grensen til Zambia.
Vakrest: Malawisjøen! Nesten all akvariefisk kommer fra denne sjøen.
Folket: Utrolig sjarmerende! Ikke masete, men glade, interesserte og likefrem. Jeg fikk mange lokale venner. Folk er fattige, men utrolig livsglade!

Om tiden i Malawi

Da jeg kom til Malawi var det hungersnød. Det var tørke og reservene var tomme. I Zimbabwe, der det pleide å flomme over var det også hungersnød, og i Zambia.

Jeg gruet meg litt for å reise til dette vakre landet som var råket av katastrofe. Men tross i alt det tragiske, så var det så fantastisk å være i Malawi sammen med malawiere! Jeg ble betatt av landet og også av en lokal. Men her må man være forsiktig sånn. Levealderen var nede i 35 år. Aids korter ned livet. Jeg var i begravelser til venner av venner på min alder i den lille landsbyen jeg ofte besøkte.

Her er historien om en reise som skulle endt ved Det Indiske Hav
De siste meterne til fots til Liwonde stasjon lukter så vondt. En blanding av kloakk og svette. Men på perrongen er det friskere, og nå står solen opp. Det er tidlig morgen, og fullt av mennesker på perrongen, min første reisedag på ferden til Det indiske hav. En lang, lang togreise lenger frem. For de fleste av dem er det ingen ny reise, men for meg er det det. Jeg lengter etter å følge skinnene hele veien fra det sørlige Malawi tvers igjennom det nordlige Mosambik. Helt ut til det indiske hav.

Det var denne reisen varene fra Malawi tok i år etter år. Varene ble med toget til Nacala, kystbyen nord i Mosambik. Særlig mais og tobakk, som ble lastet over på skipene som ventet. Det var Malawis vei til verdensmarkedet og til sårt trengt valuta. Helt til krigen i nabolandet Mosambik stanset toget for en lang periode i 1984.
Malawi ble lukket inne og måtte finne andre handelsveier. Gjennom Zambia, Zimbabwe og Sør-Afrika, helt til Durban, eller nordover til Dar es Salaam. Det ble langt og kostbart. Malawis økonomi led.
Nå er borgerkrigen i Mosambik for lengst over. Den tok slutt i 1992, men toget er bare så vidt på skinnene igjen.
Dieselmotoren settes i gang. Det ryker sort. Alt er som det skal, og vi kan stige om bord på toget. Togkupeen er så stor, setene er grønne, vegger og tak er grå – og veldig slitt og skittent. Vognen fylles opp. Av menn og kvinner, unge og gamle. Mennesker på vei videre. Det er forventninger inne i øynene deres. Jeg liker meg her.
Det går sakte, men det går fremover. Vi kjører gjennom nasjonalparken. Det er vått her. Det er regntid og regnet har falt i store mengder. Så kommer vi til rismarker. En gutt stanser opp sitt arbeid og vinker.
Så stanser toget. Lenge.
Plutselig rykker det så kraftig i toget, at vi nesten hopper. Så reiser vi videre.
Første viktige stopp er Nayuchi, grensebyen i Malawi som ligger et par hundre meters spasertur fra Entre Lagos i Mosambik. Det går som en drøm over grensen, selv om jeg har glemt å fornye visumet mitt, og har oppholdt meg i Malawi for lenge.

På togstrekningen fra Entre Lagos til Cuamba, et godt stykke inn i Mosambik, er toglinjen i for dårlig stand. Til Cuamba går det derfor ikke passasjertog, jeg visste det, men jeg håpet på haik med et godstog, og håpet å komme videre samme dagen. Men det går ikke noe tog. Utsiktene for at toget skulle rulle igjen de nærmeste dagene var svært dårlige.
Det er ikke annet å gjøre enn å krype til korset, eller rettere sagt hoppe opp på lasteplanet av en bil. Med et par rustne tønner som ryggstøtte og maissekker under meg, og med et dusin mosambikere rundt meg, sitter jeg i grunnen utmerket.

Vi kjører gjennom åkrer og små landsbyer. Jordhytte på jordhytte som går i ett med den vakre og frodige naturen. Slik som i Malawi. Men i Mosambik finnes det også en del murhus. Av de er det bare herjede ruiner igjen. Sporene etter borgerkrigen er ennå synlige, selv om den sluttet for over ti år siden.

Samtalene der oppe på lasteplanet går livlig for seg. De snakker portugisisk og jeg spansk. Det funker. Veien er bedre enn jeg fryktet, men vi gynger godt fra side til side. Mirakuløst som alltid faller ingen av. De forteller at toget fra Cuamba til Nampula er langt bedre, noe jeg ser frem til. Her er det kupeer i 1., 2., og 3. klasse. Og fra Nampula er det bare noen mil til Nacala og det indiske hav. Det siste strekket må jeg nok haike med godstog, men det ordner seg sikkert?
Jeg ser noen fjell langt fremme. Det er fjellene ved Cuamba. Lastebilen jeg sitter på kjører rett inn på markedet. Sekkene og tønnene skal av. Jeg òg. Cuamba er en pulserende liten by. Byen er full av mennesker i dag. Det er fordi det er «Valentines day», sier en. Merkelig, tenker jeg. Alle gjestehus er fulle. Jeg leter og leter og finner til slutt husrom.

Klokken fem om morgenen neste dag går jeg med tog i blikket til stasjonen. Hele togstrekningen gjennom Mosambik er mystikk for meg. Da jeg på ambassaden i Lilongwe jobbet meg gjennom det ene dokumentet etter det andre om denne toglinjen, «Malawis fremtid», steg nysgjerrigheten til slike høyder at jeg bare måtte reise denne strekningen gjennom landskap og historie. Jeg så det for meg, toglinjen, menneskene, den vakre naturen – og hvordan krigen hadde ødelagt, særlig for mosambikere, men også for malawiere. Men toglinjen var der, og togene var der. Togene må ha sett mye og er nok slitne, men jeg er sikker på at de så gjerne vil: frakte mennesker og gods gjennom historien til den store verden.
Men det går intet tog i dag. Skinnene er vasket bort av regnet lenger fremme. Jeg blir veldig skuffet. Men jeg er samtidig veldig bestemt på å fortsette, følge bilveien lenger østover i håp om å nå et tog lenger fremme som kan gå der linjen er god nok. Nå får jeg sitte foran i en lastebil uten bremser. Sjåføren bremser på girene og kjører i sneglefart. Veien blir dårligere og dårligere, snart ikke engang kjørbar. Det er nytteløst. Til slutt er det ikke lenger noe tog å ta igjen heller. Toglinjen er også vasket ut like ved Nampula.
Vend i tide, det er ingen skam å snu, sier fornuften meg. Smerte er gøy, du har enda mer på lager, sier skiløperen i meg. Men fornuften seirer. Det er nytteløst. Jeg må snu.

Det er over ti år siden krigens slutt, men fortsatt er linjen i slik dårlig forfatning. Varene stopper opp. Det vet de som bruker denne linjen, men de håper. Andre, fortsatt de fleste, sender gods den lange veien gjennom hele Det sørlige Afrika til Durban i Sør-Afrika.
Reisen ble ikke helt som planlagt, så nå er jeg tilbake i grensebyen Nayuchi i Malawi allerede to dager før neste tog går tilbake til Liwonde. Det kommer sjelden biler hit. Du må belage deg på å bli her i to dager, forteller de som jeg spør.
Men så kommer det. Toget. Et enormt godstog. Ivrig løper jeg opp på perrongen og spør om jeg kan være med til Liwonde. Konduktøren smiler og prøver å roe ned iveren min med blikket.
– Ja, men vi må frakte vogner til Entre Lagos først, så det blir en gang på ettermiddagen.
Jeg er hoppende glad. Etter åtte timer i solsteiken, kommer toget rullende inn på perrongen.
William heter han, lokomotivføreren. Han trenger bare klarsignal for å kjøre, sier han ut luken, litt beklagende over at det bare er ett spor her. Han gir tegn til meg når alt er i orden.
William setter seg ved førersetet, bakerst i lokomotivet. Egentlig er det foran, men det er ikke mulig å snu, så ferden går baklengs til Liwonde. Han «blåser» i hornet. Jeg skvetter og vi kjører hjemover.
Han kan se skinnegangen foran gjennom vinduet, over meg som sitter på en melsekk foran ham. Utenfor vinduet går det en smal gang langsmed lokomotivet, med kroker til å holde seg fast i. Vi kjører fortere og fortere. Det bråker og ryker. Egentlig har jeg lyst til å la håret flagre og gå langs siden nå når toget er i full fart.
– Det må du ikke gjøre sier William, så jeg kan ikke være «Robert Redford live». Like greit, for jeg koser meg på melsekken. Vi har masse å snakke om William og jeg.
Jeg spør og han forteller, han spør og jeg forteller. Jeg forteller om min historie og om Norge, men det er ikke så interessant. Jeg vil heller høre om lokføreren i Malawi. Han er fra Lilongwe, sønn av en lastebilsjåfør. William ville bli noe mer enn sin far, noe større. Det ble tog.
I over 21 år har han ført mennesker og gods fra Malawi til Nacala.
– Det er en tøff jobb og det er lange dager, men jeg elsker jobben min. Tenk deg å føre et langt, langt godstog, fullt av varer ut til verden og alt fungerer. Ingen ting stanser. Jeg har kontrollen over hele toget med all lasten. Det er fantastisk! Særlig om natten.
Nå begynner det å mørkne rundt oss. Jeg er ikke som William, jeg er redd i mørket.
– Hvordan var det da det var borgerkrig i Mosambik? spør jeg, – Kjørte dere da?
– Ja, toget måtte frem. Selv om Durban i Sør-Afrika ble havnen for malawisk eksport, ville ikke Bandas Malawi la alle togene stå.
– Så du førte tog til Nacala under borgerkrigen?
– Ja, hva kunne jeg gjøre. Det var jobben min og jeg trengte penger. Jeg har kone og tre barn.
Under krigen, fortalte han, hadde de godsvogner både foran og bak. Lokomotivet i midten. Det var åpne vogner. Sammen med godset lå soldater. Det var stadig skuddvekslinger. Jeg mistet mange venner da. Krigere i Mosambik angrep og ville stjele lasten vår. Vi måtte beskytte varene våre, sier han med en selvfølgelig tone.
Jeg ser for meg de utbombede husene langs endeløse sletter og åkrer, soldater som faller.
– Min kone er alltid engstelig, men det har gått bra.
Så bremser han ned. Toglinjen har en z-form litt lenger fremme.
– Det er varmen. Skinnene tåler ikke så godt varmen. De er festet for stramt.

Så er ikke skinnene vasket bort på grunn av regnet, så tar solen dem. Linjen er sårbar, men så uendelig viktig for Malawi. Freden kom til Mosambik i 1992, men Nacala-korridoren er fortsatt i trist forfatning.
Etter fire dager er jeg tilbake til Liwonde. Jeg ville så gjerne helt til Nacala, til kysten, til det store havet. Men togreisen har vært fullgod – for jeg opplevde den som den er. Den går en stund, til den stanser opp. Omtrent som utviklingen i Afrika.

Togreisen «nesten til Nacala» ble gjennomført i mars i 2003 da jeg jobbet ved den Norske Ambassaden i Malawi. Artikkelen skrev jeg for Bistandsaktuelt.

Økonomisk viktig
• Byggingen av jernbanen startet i 1908 fra Blantyre, men ikke før 1970 sto hele jernbanelinjen fram til Nacala klar.
• Jernbanelinjen til Nacala er den korteste veien for malawiske og zambiske varer til verdensmarkedet.
• I begynnelsen av 1980-årene gikk 95 prosent av Malawis handel gjennom havnene i Beira og Nacala. Men etter utbruddet av borgerkrigen i Mosambik ble først havnen i Beira og deretter jernbanen til Nacala stengt, henholdsvis i 1983 og 1984.
• Som følge av krigen ble mesteparten av varene, både fra Malawi og Zambia, fraktet lange omveier med lastebiler. Stengingen av Nacala-korridoren er en av flere årsaker til at transportkostnadene for de to landene har vært svært høye sammenlignet med andre utviklingsland.
• Nacala-korridoren ble gjenåpnet i 1994, men både jernbane og togmateriell har vært sterkt preget av manglende vedlikehold.

Regional storsatsing
• Malawi, Mosambik og Zambia undertegnet i juni i år en avtale om å arbeide for å utvikle infrastruktur og næringsliv i tilknytning til Nacala-korridoren. Myndighetene i de tre landene vil tilrettelegge for økte investeringer, mens privat sektor er påtenkt hovedoppgaven som investor og driftsansvarlig.
• Utviklingen av Nacala Development Corridor omtales som et viktig bidrag til det nye, mye omtalte Partnerskapet for Afrika – NEPAD – og dets fokus på økt økonomisk vekst i regionen. Utbedring av infrastruktur og investeringer i agrobusiness, turisme og mineralutvinning er viktige elementer i satsingen på den nye «utviklingskorridoren».
• USA har gitt tilsagn om støtte til en verdi av 30 millioner dollar (om lag 215 millioner kroner) for å rehabilitere jernbanesystemet på strekningen, samt havnen i Nacala.