Siri Halle

Siri Halle / Kurs trening og skikurs / Lille Paradis / Vakre Varna / Sporet fanger / Comebacket på ski / Min verden / Galleri / Sang

Sør Korea

Siri Halle
* CV
* Artikkelarkiv
* Kontakt

Skikurs
* Trening for din bedrift hele året
* Skikurs for vinteren
* Støtt samtidig Right To Play

Bulgaria
* Hvorfor jeg valgte Bulgaria
* Vakre Varna
* Leiligheten "Lille Paradis"
* Utflukter fra Varna
* Bulgaria Linker

Boken "Sporet fanger"
* Artikler om Sporet fanger
* Kjøpe boken Sporet fanger

Tema
* Foredrag og kurs
* Galleri - mine malerier
* Jeg synger på urdu
* Fra studio i Pakistan
* Dramatisk havseilas

Ski
* Hvorfor jeg valgte comeback
* Rar åpenbaring i skiklisteret
* Treningsøkt i Jerusalem
* World Cup i Davos - 14 år etter
* Resultater

Min verden der ute
* Pakistan
* Palestina
* Malawi
* Sør-Korea

 

Sør Korea
Det beste halve året i mitt liv!

Året var 1995. Det var tre år før Asiakrisen. Korea hadde gått fra å være et av de aller fattigste landene i verden til å bli verdens 11. største økonomi - og det på under 20 år! Hvordan var det mulig? Jeg visste at alt var annerledes - og de fikk det til! Jeg måtte dit. Nysgjerrig og ivrig etter alt det koreanske. Jeg var 24 år, ung og livet sto åpent (det gjør fortsatt det...!) og jeg fikk så mange gode opplevelser og minner. Bestevennen min som også bodde på dormen på universitetet har sendt meg noen bilder. Her er noen..

Koreanere spiser hunder (det smaker forresten veldig godt). Koreanere er litt ville på en sjarmerende måte. Drit nysgjerrige. De òg. De er et eventyr!

I Norge klipper vi gresset og lar trærne gro. I Korea klipper de trærne og lar gresset gro.

Jeg studerte ved et gammelt, ærverdig universitet. Jeg studerte økonomi. Engelsk er et viktig business språk, så økonomistudentene måtte ta noen av sine klasser undervist på engelsk. Etter å søke en del i kataloger og bøker (dette var før internettalderen..), fant jeg ut dette, at noen klasser var undervist på engelsk, og fikk til å hoppe inn i nettopp disse klassene.

Jeg var ung og engasjert og tempoet i Korea var høyt. Nettopp hadde en bygning rast sammen, og en stor bro ramlet ned i elven. Koreanerne hadde dårlig tid. De skulle til toppps! De skulle hamle opp med erkefienden Japan. Nå som en sterk økonomi! - og det gikk fort for seg. Vi kalte det "balli balli pjong" som betyr hastverks sykdom. Da sikkerhet og hastighets reduserende elementer måtte vike plassen for veien til suksess.

 

Det ærverdige Korea University "Koreo te hak jo"

De som studerte ved dette universitetet hadde jobbet ekstremt hardt og kommet gjennom et meget smalt nåløye. De som graduerte herfra hadde store muligheter videre i livet. Dvs. guttene hadde det. Men jentene hadde en stor mulighet i livet, om de kom inn på dette universitetet, nemlig muligheten for å treffe sin fremtidige ektemann med store muligheter!

Jeg leste på kvinnelesesalen. Her var det kaldt. I Korea er det kaldt fra oktober til mars. De fyret ikke her. I ranselen hadde jentene bøker og toalettmappe med speil. Jeg synes de så mer i speilet enn i bøkene. Men så var mine mål for studiene annerledes enn deres. Men uansett kloke og nysgjerrige er de. Nysgjerrige på livet. De har så masse sånn vill og herlig galskap ved seg. De er så 'med'. Jeg har fått så mye spontan nysgjerrig galskap herfra. Det er jeg takknemlig for. Før hadde jeg noen sånne rare fakter herfra som jeg ikke har lenger, men som jeg savner litt. Sånn som når noen sier noe jeg undrer meg over så sa jeg åååå-å-ååååå, med en sånn corny tone. Når jeg møter koreanere i dag blir jeg glad når de gjør det der åååå-å-åååååååå!

Rart det. Korea er et ordenssamfunn. Konfusius' lære om orden har satt sitt preg på samfunnet. Menn over kvinner, eldre over yngre på rangstigen. Og dette ordenssamfunnet har alt i skjønneste orden - tilsynelatende. Men sånn et herlig nysgjerrig kaos i ungdommen, som de gamle mennene som styrer samfunnet ikke fatter. Herlig at de lever!

Korea, for de som ikke vet det, er buddistisk. Jeg bodde rett ved siden av et stort tempel.

Jeg bodde på dormen til universitetet (ki-suk-sa). Her bodde vi internasjonale studentene sammen på to etasjer i den ene blokka. Jeg delte rom med en kineser og en japaner, på 9 kvm. Men egentlig var det romslig nok for å ha privatliv. Vi bukket og smilte til hverandre. Kineseren kunne kinesisk og koreansk, japaneren japansk og jeg engelsk og norsk. Fordel av å til å ikke kunne kommunisere verbalt.

Jeg studerte hardt, men var veldig sosial. Her går vi ut og spiser (maten er helt villt god) og drikker og røyker til vi alle sjangler hjem. Det er alltid noen som fyller opp glasset ditt og tallerkenen. Når vi skal sjangle hjem så sjangler alle andre også. Forretningsmenn, studenter, ektepar og alle mulige. Sånn er kulturen. Du gjør ikke business med en du ikke har drukket med, og helst også sunget med uti de sene nattetimer.